Noen elever finner seg dårlig til rette på skolen, enten de strever med skolefagene, ikke fungerer bra sosialt eller til stadighet bryter regler.

 

Barn som utvikler atferdsproblemer i tidlig alder har økt risiko for alvorlige vansker i ungdoms- og voksen alder.  De utrolige årenes (DUÅ) skole- og barnehageprogram gir lærere verktøy som både fremmer sosiale og skolefaglige ferdigheter hos barna, og som forebygger atferdsvansker.

Les hele kunnskapsoppsummeringen om tiltaket her

Noen elever har risiko for alvorlige vansker som voksne
Det ser ut til å være en sterk sammenheng mellom normbrytende atferd, sosial fungering og skolefaglige resultater. Uavhengig av årsaken til atferdsvanskene strever disse elevene med å skape gode relasjoner både til voksne og andre barn. I tillegg blir de oftere utsatt for negative tilbakemeldinger enn andre barn. Det uheldige i det, er at både dårlige relasjoner og stadig skjenn, straff og negative kommentarer er risikofaktorer for dårlig psykisk helse. Barna sliter også ofte med deltakelse i klasseromsundervisning, og dermed med å tilegne seg skolefagene. Jo tidligere problemene oppstår og jo mer omfattende de er, jo større risiko har elevene for å utvikle vansker senere i livet som skole drop out, rusmisbruk, kriminalitet, arbeidsledighet og psykiske lidelser. Fra skolens side kan det være en utfordring å hjelpe disse barna.

Retter seg mot alle barn
DUÅs skole- og barnehageprogram er universelt, det vil si at den retter seg mot alle barn for å forebygge at de utvikler problemer. Programmet består i å gi en opplærings- og veiledningspakke til personalet i skoler og barnehager. Denne skal øke personalets kompetanse og ferdigheter med å jobbe målrettet for å fremme barns psykiske helse, sosiale ferdigheter, problemsløsingsferdigheter. Programmet skal og hjelpe lærer med å bygge positive relasjoner til barna og forebygge atferdsvansker. Ved å jobbe med dette er målet å sikre barna en gunstig læringsposisjon.

Positive virkemidler for å fremme positive ferdigheter og følelser
Modellen som ligger til grunn, er DUÅs læringspyramide. Modellen beskriver hvordan positive virkemidler skal brukes mye for å fremme positive ferdigheter hos barnet. Eksempler på virkemidler er empati, oppmerksomhet, lek, lytte til barnet, ros, oppmuntring, feiring og belønning. I modellen ligger det at lærerne først og fremst skal bruke disse for å styrke barnas selvfølelse, evne til samarbeid og problemløsningsferdigheter. I noe mindre grad kan de i tillegg bruke grensesetting og struktur i læringsrommet. I enda mindre grad kan de bruke virkemidler som positive påminnelser og avledninger. Det å gi konsekvenser ved negativ atferd, skal brukes så lite som mulig ifølge modellen. Gjennom denne positive tilnærmingen vil de ansatte oppnå resultater uten å bruke de mer straffende virkemidlene som det er lett å ty til når elever bryter regler, plager eller forstyrer andre.

 Små, men positive effekter
Det er gjennomført to norske effektstudier, en på programmet gitt i skole og en på programmet implementert i barnehagen. Resultatene tyder på at programmet lar seg tilpasse ordinær praksis. Det bidrar til redusert problematferd, bedre sosiale ferdigheter, bedre elev-lærerrelasjoner og økt skolerelatert foreldrestøtte for barn i 3-8 års alderen. Effektene er små, noen som er vanlig for universalforebyggende programmer, siden de fleste barna som mottar programmet fungerer godt i utgangspunktet. Små effekter for universalforebyggende program anses allikevel for å kunne være betydningsfulle. For barn med høy risiko i utgangspunktet, var effektene større, men her er det noe usikkerhet rundt påliteligheten til resultatene da antall barn det gjaldt var lite. Studiene vurderes til å være av tilfredsstillende til god kvalitet.

Tilfredsstillende dokumentasjon på effekt
I Ungsinn-artikkelen klassifiseres DUÅs skole- og barnehageprogrammet på nivå 4 av 5 mulige som et tiltak med tilfredsstillende dokumentasjon på effekt. Tiltaket vurderes til å være godt beskrevet og til ha et solid teoretisk fundament. Effektstudiene viser positive resultater på sentrale utfallsmål. Forfatterne av artikkelen mener imidlertid at det knytter seg noe usikkerhet til forskningsresultatenes pålitelighet, og påpeker at ytterligere dokumentasjon fra studier med et mer robust forskningsdesign er nødvendig før helt sikre konklusjoner om programeffekt kan trekkes.